I det førindustrielle jordbruket hadde gården mange hus, og det kunne være mange løer i et tun og på en gård. Den store løa i gårdstunet var først og fremst for å lagre kornnekene fram til treskinga. Kornløa kunne den også kalles. Bare i den grad det var plass ble denne løa også brukt til å lagre for. Det var som regel egne forløer – noen plassert i tunet, andre var uteløer og plassert vidt omkring i gårdens utmark, på setra, i skogen eller på fjellet. I tunet kunne det være spesielle løer for høy hestene skulle ha i våronna.

Det er i dag vanlig å forveksle betegnelsen løe med låve. Låven var opprinnelig et rom i løa, der kornet ble tresket. I nyere tid har både løa og låven blitt rom i gårdens store driftbygning, og denne bygningen kan kalles både uthus, løe, låve eller fjøs.

Bruken av tørrhøy har minsket i norsk landbruk de siste 50 år. Etter krigen ble det etterhvert vanlig med ensilering, dvs. nedlegging av utørket høy blandet med silosyre i et rørformet loddrettstående bygg som kalles en silo.

Etter ca. 1990 er siloene avløst av rundballene som består av nyslått gras (høy) som rulles i plast sammen med silosyren. Rullen tettes og lagres ute til senere bruk.

Silo og rundballer reduserte behovet for løer til lagring av for til et minimum i dagens jordbruk. Behov for kornløa til lagring av kornnek før tresking forsvant med skurtreskeren.

Norge er et land der tilnærmet alt husdyrhold var basert på innsamling av vinterfor og inneforing av dyra. Derfor var lagerrom til for en nødvendighet, og løene ble en dominerende bygningstype i det norske kulturlandskapet. Det gjaldt både de små forløene og de store driftsbygningene.

Løe og låve finnes i mange ulike varianter med hensyn til arkitektur og konstruksjonsteknikk overalt hvor korndyrking og/eller husdyrhold dominerer i jordbruket.